Når jeg våknet var jeg veldig kald og hadde en stor knute i magen. Det første jeg tenkte på var at dette er den siste gangen jeg våknet fra min egen seng, i mitt eget hus, med min egen familie på 10/11 måneder. Og det var ikke en god følelse. Jeg har enda ikke helt skjønt hva det innebærer å være borte så lenge, det er for lenge til at jeg kan forestille meg det.
I går når jeg sto opp og når jeg sa natta til min lille søster på 9 år begynte hun å gråte og ba meg om å ikke dra. Det gjør veldig vondt, for lillesøsteren min er nok hun jeg gruet meg mest til å si hadet til. Hun har aldri fått muligheten til å si noe om dette, utveksling, mamma og pappa har godkjent det og de kommer til å takle det bra at jeg drar, men Anniken. Hun fikk aldri sagt noe om hva hun syntes om hun syntes det er greit. Og akkurat nå føles ikke det så bra. Jeg kommer til å savne Anniken fryktelig mye, men som jeg sa i går, så håper jeg at det kommer til å gå bra med dere alle sammen.
Akkurat nå angrer jeg litt på at jeg skal dra, eller ikke anger, men jeg gleder meg ikke. Alle vennene mine har snakket om denne følelsen i uker nå, at de gruer seg til å dra og jeg har liksom ikke følt det før nå, men nå kjenner jeg det! Jeg håper virkelig at om 2-3 måneder så står det ikke her at jeg angrer på at jeg dro. Jeg og alle andre håper at jeg kommer til å få det kjempe bra og jeg må bare komme meg igjennom idag. Det kommer til å bli en tøff dag, men det kommer også til å være en hau av andre utvekslingsstudenter både på flyplassen og i flyet, så jeg håper det hjelper litt.
Det gjenstår det vel bare å si hadet bra alle sammen! Håper dere får noen fantastiske siste uker av ferien. Og til familien min, ikke gråt og vær lei dere, for jeg kommer til å ha det helt supert i Illinois og jeg kommer til å få et fantastisk år som jeg er så takknemmlig for at dere lar meg få dra på! Tusen takk for at dere støtter meg gjennom dette <3
Hjertelig hilsen Malin!
